Høyt oppe eller langt nede?

(fritt etter tale v. skoleavslutningen 21.des 2010; H. Dahl)

Høyt oppe?

I forholdet til Gud har det lenge vært mange som vil prøve å bli god nok i seg selv. Helt siden syndefallet - da mennesket "ville bli som Gud", men bare oppnådde å bli drevet ut av Paradiset, har det ligget i menneskenaturen å skulle bli "god nok" til å komme inn i Himmelen eller Guds Rike. Dette kan gi seg ulike uttrykk. En måte å fremstille det på kan være å sammenlikne med å klatre opp trinnene på en gardintrapp. Mange vil mene at det viktigste ungene lærer i søndagsskolen og det grunnleggende i forhold til Gud, er å være snill. De glemmer at det er julenissen og ikke Jesus, som spør om det er noen snille barn her som fortjener julegaver?

Som neste trinn på klatringen mot frelsen, mener mange det vil hjelpe å være ærlig, la være å baktale og lyge. Og det er jo riktig nok, i og for seg. Det 8.bud ber oss jo ikke si falskt vitnesbyrd om vår neste, d.v.s. la vær å baktale, lyve, sette ut rykter etc. Problemet er at de følger "løgnens far," om de tror at det vil gjøre dem til fullkomne mennesker som Gud vil ha inn i sitt Rike.

Så, i tråd med karrierestrebing og suksesskriterier, prøver de fleste å gjøre så godt de kan. Det er heller ikke dumt. Bibelen ber oss forvalte ressursene våre ut fra de evner vi har fått. Men når det er noe galt i selve utgangspunktet, så nytter det lite å kave og streve for at Gud skal bli blidgjort.

Noen få synes å lykkes med i sin strebing, og kommer opp "på øverste hylle" i samfunnet. I tillegg til å ha skaffet seg fallhøyde og at det er ensomt der, blåser det ofte friskt på toppene. Riktignok har en kommet noe høyere enn sine medmennesker, men sett i forhold til de enorme avstander i verdensrommet, virker det akkurat like kort i forhold til Gud.

Langt nede?

Om en tenker på samfunnets utstøtte, så kan det virke som de er kommet langt ned, i forhold til oss andre sånn passe vellykkede. Det var en gang en mann som gikk langs en vei i nattemørket. Plutselig var han uheldig og falt i et dypt hull, like ved veien. Han var ikke mer skadet enn at han klarte å rope, og snart etter kom det en ingeniør forbi. Han ropte ned: "Jeg skal varsle veivesenet om det farlige hullet, så ikke fler fallet ned." Det hjalp ikke mannen stort, men litt senere kom en lege forbi. Han ropte ned: "Jeg har noe smertestillende som jeg kaster ned til deg!" Det hjalp heller ikke mannen å komme opp. Men så kom det en fattig snekker gående. Han var vant til høyder og hoppet like godt ned i hullet. "Din tulling!" ropte mannen. "Nå kommer ingen av oss opp!" "Slapp av" svarte snekkeren, "jeg har vært her før, og jeg vet hvordan jeg kan komme opp." Snekkeren var Jesus og han visste å få reddet mannen, ved å gå ned i samme kår som han.

Moralen kan være: Det kan være like stor mulighet for å bli reddet for de som synes langt nede. De har ikke så mye å tape. Poenget er at en trenger å erkjenne at en trenger en frelser utenfra. En er ikke god nok, eller av rette slaget selv!